10-15 livsviktige minutter... - EP246

Mandag denne uken var ikke hesten min helt seg selv. Det var ingen store alarmklokker som gikk. Han møtte meg ved gjerdet på beitet da jeg kom kjørende, for han kjenner igjen bilen min. Og deretter gjorde noe han ofte gjør, nemlig løper ved siden av bilen ned til porten. Og kommer jeg sent om kvelden, slik tilfellet var mandag denne uka her, så er han gjerne sprek og kappløper med bilen i galopp. Men denne kvelden er han litt tilbakeholden. Så det er det første lille avviket jeg merker meg. At galoppen uteblir. Men det har vært ganske variabelt vær, og hagl på det verste, så det første jeg tenker er at det kanskje har vært en litt slitsom dag. 

Selv kommer jeg rett fra årets første Q&A, som jeg prøver å arrangere minst fire ganger i året. Og når den er ferdig kl. 22.00 drar jeg rett til stallen. Dvs rett til beitet. Det er svært sjelden jeg ikke er innom hesten min daglig, og jeg kan huske at jeg sa til deltakerne på Q&A-en at jeg kanskje ville korte ned tiden litt for å rekke til stallen og mitt daglige møte med hesten min før det ble mørkt. 

Her er en gjengivelse av det som skjedde:

Jeg står på beitet, rett innenfor porten og går over hesten min som jeg pleier. Sjekker ham for sår, kjenner over alle beina og sjekker at tårekanalen på høyre side er åpen, for det hender den tetter seg litt på denne tiden av året. Og mens jeg står der, merker jeg meg at hesten min står litt annerledes enn han pleier. Han er litt spent i lenden. Og har stilt seg opp på en måte som ikke likner ham. Mens jeg står der, og kjører min daglige sjekk, ser han litt glassaktig ut i blikket også. Slik hester gjerne ser ut når de er trøtte. Og han er ikke like kontaktsøkende som vanlig. Jeg tenker fortsatt at det mest sannsynlig har med været å gjøre, men nå har summen av små ting, blitt litt større. Så jeg henter litt kraftfôr i bilen, og tilbyr ham det i en bøtte. Som en test. Han spiser en munnfull uten særlig engasjement, og lar resten ligge. For meg er det kode 911 - som betyr full alarm. 

Han har på dette tidspunktet litt beskjedne magelyder, og svakt forhøyet puls. Men det endrer seg fort. Det første tydelige symptomet er at han slår kraftig med halen, slik han gjør når det er mye insekter. Men det er bikkjekaldt, og ikke så mye som en knott å se. Så da ringer jeg hestevakta tvert og sier at det er noe alvorlig galt med hesten min.

Ca. ti minutter senere har de pussige avvikene utviklet seg til å bli fullskala kolikk, med svært gjenkjennelige symptomer, og jeg grøsser ved tanken på hvordan dette kunne gått dersom jeg ikke hadde plukket opp de små signalene jeg fikk om at noe var ute av lage. 

En knapp time senere er veterinæren på plass. Da er pulsen oppe i 60 og hesten min er skikkelig påkjent. Det blir muskelavslappende, sedering, smertestillende, elektrolytter gjennom sonde og rektalisering på stedet. Ganske greit å ha en rutinert og erfaren hestepraktiserende veterinær i felt i slike situasjoner. Beitet ligger to kilometer fra stallen. Så å kunne gjøre alt av behandling på stedet med hodelykt fremfor å måtte transportere hesten tilbake til stallen og mer komfortable arbeidsforhold først, er jo en mye bedre deal. 

Under rektaliseringen kommer ikke veterinæren ordentlig til milt og nyrer. Det er ikke noe direkte oppheng, men tarmen ligger ikke helt som den skal. Og selv om hesten min har tarmlyder innenfor normalen i alle kvadranter, er det mindre orkester i tarmen enn normalt slik jeg vurderer det. Temperaturen hans svakt forhøyet, ca. en grad over normalen og han 60 i hjertefrekvens, som er betydelig forhøyet. Han har appetitt, hvilket er oppmuntrende, ettersom han nektet å spise godbiter en time tidligere, men er tydelig plaget. Slår med halen hele tiden og er generelt urolig.

Det vi finner er en forstoppelse, og ut fra hvor brått det kom og hvor mye luft hesten hadde i magen ville det ikke vært et stretch å tenke seg at det var tendenser til gasskolikk også.

Jeg var overhodet ikke kledd for det denne kvelden utviklet seg til. Det ser lyst og fint ut på bildene, men det er fordi mobilkameraet mitt har en veldig bra linse. Det var i realiteten temmelig mørkt, og overraskende kaldt. Men min nydelige mann kom til med varme klær, varmt vann på termos og nødproviant, For på dette tidspunktet var allerede gitt at dette ville bli en veldig lang natt. 

Da hesten min begynte å kvikne til litt etter behandlingen, leide jeg ham tilbake til stallen i det tempoet han hadde å tilby. Så det tok sin tid å gå de to kilometerne i nattemørket. Så var det faste, med 10-15 minutters leing hver andre time og overvåking natten gjennom. Dosen med smertestillende skulle virke i ca. 12 timer, men hesten min var ikke 100% smertefri, så jeg brukte alle triksene jeg kan for å hjelpe ham til å slappe av. 

Proppen som hadde skapt problemene kom ut på formiddagen dagen etter, og etter det hadde hesten min det markant bedre. Og noen timer etter det igjen var han helt seg selv. Deretter var neste oppgave å sikre at han spiste seg langsomt opp igjen etter rundt 15 timers faste, der han kun hadde fått servert vann, iblandet litt betfiber, eplejuice og salt. 

Han ble dårlig rundt 22.30 mandag kveld og ble sluppet på beitet omtrent halvannet døgn senere. Blid som en sol og full av pepp. 

Men det er et stort spørsmål jeg sitter igjen med etter denne erfaringen. Hesten min har en ganske følsom fordøyelse, men han har bare hatt kolikk én gang ila de elleve årene jeg har hatt ham. Og det var en mer klassisk vinter-variant av typen drukket-for-lite-i-kaldt-vær-kolikk. For meg er det i utgangspunktet ganske gåtefullt hvorfor han ble dårlig mens han gikk på beitet midt på sommeren slik jeg kjenner ham.

Så dukket det opp noen historier som gjorde meg nysgjerrig på det store bildet. Og når jeg forhører meg med andre i nettverket mitt er det to ting jeg merker meg. Det ene er at det er mange hester som har hatt kolikk denne våren. Også i områder og hestehold der det er regnet som uvanlig. Jeg noterte meg også at tre av tilfellene fikk fatalt utfall. Det andre er hypotesen som at det kan handle om en uvanlig vår og hvordan den påvirker både hestene og gresset. Ikke bare kom den uvanlig tidlig, temperatursvingningene har også vært uvanlig store. 

Og mange påpeker at hestene deres, i likhet med hesten min, har betydelig mye mer tarmgass enn normalt. Noe som også er tilfelle for mange av hestene der hesten min står. Selv om hestene er fordelt på flere veldig ulike beiter over et stort område. 

Så det er kanskje det største spørsmålet jeg sitter igjen med. På hvilken måte påvirker endringer i klimaet kvaliteten på gresset? Og hvis det er en markant endring, hvordan påvirker dette fordøyelsen til hestene våre? 

Men først og fremst sitter jeg igjen med en enorm lettelse over at det gikk bra! Og ikke inst at jeg er så heldig at jeg bor sånn til at det er rask hjelp å få! Takk til Hestevakta og veterinær Bjørn Wormstrand for det hele!

NB: Bor du i Oslo og omhegn og Hestevakta ikke ligger lagret på mobilen allerede, har du et veldig viktig telefonnummer for lite. Det er i tilfelle ikke noe å vente med, bare legg det rett inn: 400 00 129! ❤️

Jeg har også laget en uformell spørreundersøkelse på FB med tanke på å kartlegge økt tarmgass, supert om du deltar!!