Dette kom veldig feil ut...

Altså, når man er så nøye med valg av ord som en forfatter er og i tillegg jobber med (levende) bilder som jeg gjør, da blir man ganske irritert/skuffet/oppgitt/forbanna når det  slurves på dette området. Og det ble virkelig slurvet i dette tilfellet her... HJELPES!

Kort oppsummert: En av våre riksmedier, som jeg i utgangspunktet har stor tillit til, ber om et par sitater i en sak om omskolering av travhester. De skal intervjue meg og diverse andre aktører/instanser. Blant annet Mattilsynet. Og jeg synes temaet er interessant, så jeg sier ja. Men jeg har vel ikke de spenstigste sitatene å by på. For jeg kan ikke siteres på at det er verken umulig eller uetisk å omskolere verken galopp eller travhester til å bli rideskolehester. Det blir litt som å bli spurt hvor mye veier en fisk? For svaret kommer som kjent an på fisken. Og jeg har sett både vellykkede og mindre vellykkede omskoleringer av tidligere løpshester.

Uansett.

Vi skriver primo mars og da kommer journalisten tilbake til meg og ønsker mer enn sitater. Det begynner å likne et intervju. Saken skal nå også handle om godkjenning av rideskoler. Og jeg tenker at dét også er en sak jeg mener noe om. Så gjerne for meg. De ønsker også å ta noen bilder av meg, på lik linje med de andre som skal figurere i saken, som jeg også tenker er greit nok. Men siden det dreier seg om portretter eller bilder av typen heste-podkaster står ved siden av hest, så foreslår jeg at de tar bildene i forbindelse med et intervju jeg selv skal gjennomføre på min egen podkast. Der jeg blant annet prøver å snakke med ildsjeler som driver gode rideskoler – og har både hjertet og kompetansen på rett plass. I dette tilfellet Sissel Thorson Falch på EKT Rideskole og husdyrpark. Så jeg sjekker med Sissel om vi kan ta noen bilder mens jeg allerede er på EKT for å intervjue henne. Både fordi det er praktisk og fordi jeg har såpass få pusterom i livet mitt denne våren at jeg prøver å unngå å dra min travle hverdag inn i et av de få fristedene jeg har: Timene med min egen hest i Asker.

Denne fotograferingen er Sissel raus nok til å si ja til. Og hun bekrefter således et inntrykk jeg dannet meg av Thorson-familien for mange, mange år siden. Dette er rause, løsningsorienterte, profesjonelle og drivende dyktige mennesker med et stort hjerte for at både mennesker og dyr skal ha det bra.

Vi gjør en avtale med journalisten og fotografen om at jeg er den eneste som skal synes på bildene, eller bildet. For jeg er jo bare én av de journalisten skal prate med. Og vi avtaler videre at dersom de ønsker å bruke bilder der jeg er i samtale eller interaksjon med andre, må det i tilfelle innhentes samtykke.

Ok. All good. Og siden dette ikke dreier seg om en liten lokalavis, men et riksmedium, tenker jeg ikke mer på saken. Fotografen skal tross alt videre noen timer med bil nord for Oslo for å fotografere en avdanket travhest. 

Jeg drar til EKT, for å møte journalisten og fotografen der. Og mens jeg sitter i bilen, så tenker jeg at det kjennes litt som om ringen er sluttet.

EKT var nemlig det aller første stedet jeg noen gang satt på ryggen av en hest, for temmelig nøyaktig 49 år siden. Og, som jeg også nevnte i intervjuet med Sissel (EP 234 - De daglige bevegelsers skjønnhet), så fant jeg faktisk et bilde av ponnien jeg red den gangen på EKTs wall of fame, der de har utallige historiske bilder fra tidlig oppstart og frem til i dag i kraft av å være en av Norges eldste rideskoler.

EKT er nemlig et sted der jeg ikke er alene om å ha hatt mitt første møte med hest – som Oslojente fra Østkanten, som var der jeg bodde den gangen. Her har tusenvis av barn, også mine egne to sønner, hatt ikke bare kontakt med dyr, men i mange tilfeller også fått en solid innføring i det jeg er fristet til å kalle rytterfaget. For her starter man på longe, og lærer å ri ved å bruke setet, på hester som går ute i flokk og som ris uten nesereimer, for å starte et sted.

Stedet er velholdt. Det feies, ryddes, og strigles kontinuerlig. Og den ridetimen jeg overværer er fri for konfliktatferd, kjefting og roping. De unge rytterne skoleres etter den klassiske og tradisjonelle modellen som vokste ut av kavaleriet. Med stor grad av forutsigbarhet for hestene og veldig ryddige former. Her tilbys også terapiridning. Så EKT er et sted som har vært en trygg havn for mennesker fra alle samfunnslag, i alle former og alle farger i flere tiår. Og det er akkurat derfor jeg er der.

Tilbake til intervjuet jeg selv har blitt bedt om å ta del i. Jeg prater med journalisten og piner meg gjennom fotograferingen. Ikke fordi det er noe galt med fotografen, men fordi jeg valgte å jobbe bak kamera og drive med podkast fremfor med YouTube-videoer av en grunn. Jeg har aldri hatt noe behov for å stikke fjeset mitt frem, men jeg gjør det hvis jeg må og jeg tenker at godkjenning av rideskoler er et viktig steg på veien mot å sikre at de gode rideskolene består og de som driver useriøst ryker ut. Ikke omvendt.

Jeg avslutter dagen med å gjennomføre mitt eget intervju med Sissel og vi avrunder samtalen med å bytte bøker. Jeg får en signert versjon av en bok hun har vært redaktør på om hesten som en firbeint fysioterapeut, og hun får et signert eksemplar av Hestenes klan av meg.

Så skilles våre veier.

Jeg får noen sitater oversendt av journalisten samme dag, og justerer et par av dem. Og jeg får vel en liten uro på at jeg ikke bare snakker om behovet for en mer forpliktende godkjenningsordning av norske rideskoler, men også om internasjonal hestesport. Som jo er to ganske ganske ulike komplekser. Men jeg sender de godkjente sitatene tilbake. De er jo bare del av en sak som involverer flere.

Så går det omtrent én måned og så ringer Sissel meg. Saken jeg har blitt intervjuet om står på trykk, og ved siden av noen famøse bilder som er hentet fra noen ridetimer på en helt annet, anonymisert stall i Vestfold, ligger det flere bilder der ikke bare jeg, men også hun og EKT figurerer. For folk som ikke kjenner den stygge saken fra Vestfold, er det ikke gitt at man tar koblingen om at jeg er på EKT for å hente frem et godt eksempel på hvordan en rideskole kan drives. Og det er, mot avtalt, også flere enn meg som figurerer på bildene. Blant annet Sissel selv.

Og da jeg fikk lest saken ordentlig, tenkte jeg at dette her må jo kommenteres, for det som står på trykk er i beste fall unyansert. Og i verste fall direkte skadelig med tanke på omdømme, for de som ikke kjenner EKT fra før.

Mine sitater står nå på trykk som et intervju og bildene som er tatt på EKT har en dominerende plass. Det er for all del andre som er intervjuet også, men denne saken her burde både Sissel og jeg fått lese før den sto på trykk. Hun fordi det var det vi avtalte med journalisten. Jeg, fordi løsrevne sitater nå var satt i en sammenheng, som ikke hang helt sammen.

Det som sto på trykk var kort og godt en blanding av sitater best egnet for å sparke inn åpne dører og regelrette sleivspark. Med bilder fra EKT og screenshots fra de famøse videoene som ble filmet på stallen i Vestfold i en salig blanding. 

Når saken publiseres digitalt på formiddagen påskeaften, sitter jeg i bilen med mann og to sønner på vei til påsketreff med min svigerfamilie. Og jeg setter ikke akkurat kaffen i halsen, men hadde jeg drukket kaffe hadde jeg nok gjort det. Saken ligger ute 4-5 timer på morgen/formiddag, før den blir tatt ned, skrevet om å publisert igjen uten at EKT blir nevnt. Men den tilfører lite av verdi til den offentlige samtalen og den er fortsatt ganske sleivete. Det siste klarer jeg ikke å gjøre noe med, for redaksjonen gjør sjelden rettelser i publiserte saker ut fra policy. Og det er greit nok, men da må avtaler holdes og saken gjennomleses før publisering. Det er forskjell på løsrevne sitater og en meningsbærende samtale om ting som er verdt å diskutere.

Så det kom rett og slett veldig feil ut. På alle måter.

Sissel Thorson Falch, av mange omtalt som Fru EKT, er en institusjon. Som er så langt unna der skoen trykker når det gjelder norske rideskoler som man kan komme. Og er det noen vi må heie frem i dagens virkelighet, så er det ildsjeler som henne. For å drive med den velferden de alltid har holdt i hevd i Thorson-familien, det koster. Ikke minst koster det familietid. For dette er ikke venstrehåndsarbeid fra åtte til fire. Dette er oppfølging 24/7, 365 dager i året. For at barn og unge i Oslo skal få en verdifull pause fra stillesittende skjermliv og samtidens enorme fokus på overflatiske, ytre verdier.

Så i tillegg til å rette en uforbeholden beklagelse til Sissel og familien hennes, vil jeg benytte anledningen til å rette et spørsmål til Oslo kommune:

Er dere klar over hva dette stedet er verdt for Oslo by?

Ikke bare i form av fysisk helse for barn og unge med – og uten – funksjonsnedsettelser. Men for barn og unge som av ulike grunner ikke hører til. Ikke fikser livet sitt så godt. Ikke har en trygg havn hjemme. Ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Ikke har noen tobeinte venner. Elsker dyr, men bor i en asfaltjungel. Hm?

Mister Oslo steder som dette får vi ikke bare en fattigere by. Det blir mange som ikke fikk forebyggende hjelp, så må repareres i stedet. Og det er som kjent ikke bare dårlig butikk, det er dårlig forvaltning av liv og helse. 

Steder som dette er det kort og godt verdt å slåss for.