Hva tenker vi om hestens hjerne?

Hva folk tenker om hestens hjerne kommer an på hvem du spør. Som det meste annet du kan finne på å spørre om når det gjelder hester, finnes det flere svar. Og på mange måter er det en god ting. Alle hester er unike individer. Men samtidig er det jo noe litt pussig med at vi noen tusen år senere ikke en gang kan enes om helt grunnleggende ting. 

De fleste er enige om at hestens hjerne er mindre enn menneskets hjerne. Noen sammenlikner den med en grapefrukt, andre med en valnøtt. Men ingen av disse størrelsene er absolutte. De er alle relative. Og hestens hjerne har åpenbart vesentlig mer til felles med enn menneskehjerne enn en valnøtt, både i størrelse og innhold...

Myten om at hesten har en hjerne på størrelse med en valnøtt lever likevel videre i beste velgående i flere av hestemiljøets mange irrganger. Det er omtrent 20 år siden jeg selv hørte denne myten første gang. Siden den gang har den dukket opp igjen med ujevne mellomrom, sammen med en del andre påstander om hestens hjerne som også er verdt å diskutere: Som at en hest er såkalt "right-brained" eller "left-brained", eller at hesten i sorterer alle sanseinntrykk i to "bokser", der ting er enten "farlig" eller "ufarlig". Noen som også må kunne sies å være en grov og ganske misforstått forenkling av hvordan hesten faktisk navigerer gjennom livet.

Og det som gjør påstander som dette verdt å diskutere er at de gjør det altfor lett å avfeie mye av det hesten er fra naturens side og det hesten faktisk kan tilby - av seg selv.

I den andre enden av skalaen har vi den motsatte utfordringen: En overvurdering av hestens kognitive kapasitet. Som at vi tenker den kan forstå abstrakte størrelser, som å regne eller å stave på latinsk (ja, du leste riktig, på latinsk). Eller som at vi påstår den er utspekulert eller at den burde forstå hva den blir bedt om, selv om den ikke egentlig har lært det. 

Jeg tenker vi ganske ofte tråkker feil når det gjelder hestens kognitive kapasitet. Det handler om hva vi forventer at hester forstår, som ikke alltid er helt gjennomtenkt. Det handler om hvordan hester lærer, som vi ikke alltid kan nok om, og det handler om hvor ofte vi overfører menneskelige egenskaper til hestene (antropomorfisme). Kort oppsummert både overvurderer og undervurderer vi hester - og begge deler er like problematisk.

Men tilbake til hestehjernens størrelse. Trolig oppsto myten om at hestens hjerne er på størrelse med en valnøtt fra en trener som forsøkte å illustrere den relative størrelsen på hestehjernen i forhold til kroppsvekt, sammenliknet med menneskehjernens størrelse i forhold til kroppsvekt. Budskapet var trolig at om mennesker hadde samme størrelsesforhold mellom hjerne og kroppsstørrelse som hester, ville vi hatt valnøtt-store hjerner. Men i likhet med andre påstander vi kaster rundt oss, har også denne blitt litt fordreid på sin reise nedover i næringskjeden. I dag tjener denne myten egentlig bare to funksjoner, den bidrar til å opprettholde en forestilling om at hester ikke er særlig smarte og den illustrerer hvor viktig det er å gå rett til kilden, og ikke bare nøye seg med å forholde seg til de som har drukket av den før oss. I ukens episode møter du en slik kilde: Dr. Steve Peters - som snakker om nettopp hestens hjerne og nervesystem.

Man kan med rette si at en hest har en hjerne som er større enn hjernen til et menneske, hvis man for eksempel sammenlikner hestens hjerne med hjernen til et lite barn, noe mange også gjør. Ved fødsel veier menneskehjernen under 500 gram, men det er altså fortsatt en menneskehjerne. Poenget er at hvis det skal gi mening å snakke om størrelser, må vi enes om hvordan ting faktisk måles. Og kanskje enda viktigere, hvordan vi tolker betydningen av det vi måler. 

En annen utfordring er at vi leser det vi leser og hører det vi hører. Men det er ikke dermed sagt at vi leste var det som sto, eller det vi hørte var det som ble sagt. Så selv om vi har en stor og kompleks hjerne, er den altså ikke alltid til å stole på...

Hvordan vi betrakter hestens kognitive evner tapper også inn i et ganske stort kompleks som handler om at hesten ofte blir feiltolket og misforstått - og som igjen henger tett sammen med hestens velferd.

Hestemiljøet er inne i et paradigmeskifte som vokser ut av en økt bevissthet knyttet til etikk i hestehold, forskning som har avdekket lidelse vi enten har oversett eller gått glipp av og større tilfang av informasjon, som vi ikke alltid er like gode til å sortere.

Den gode nyheten er at stadig flere faktisk setter hesten først - på ordentlig. Der man på internettforum for 10-15 år siden fikk rådet skarpere bitt og/eller strammere nesereim mv. dersom hesten stakk, er rådet oftere og oftere å starte med å prøve å finne ut hvorfor hesten stikker. Et stort og verdifullt steg i riktig retning.

Men det som forundrer meg, er hvor mange som fortsatt slipper unna med hestehold og treningsmetoder som åpenbart ikke bare strider mot hestens natur (lange pauser mellom fôringer, for lite grovfôr, manglende sosial kontakt og manglende mulighet til å utøve artstypisk atferd, for å nevne noe), men også er etiske betenkelige.

Lover og forskrifter tøyes og brytes, og de som har mandat til å følge opp brudd på lov og forskrift har ikke alltid tilstrekkelig med ressurser - eller nok ryggrad.

Legg til at vi i mange tilfeller mangler både kontroll og kvalitetssikring med tanke på hvem som underviser/trener eller behandler hester i Norge. Dermed er det mulig å være god til å prate for seg i møte med betalende kunder og levere tjenester innenfor trening og behandling som mangler enhver form for faglig forankring.

For ikke å snakke om hvor utfordrende dette er for folk som har tatt seg tid til å tilegne seg et fag og møter både hester og kunder med stor faglig integritet og respekt. 

De siste to ukene har jeg fått oversendt rikelig med dokumentasjon på både trening og behandling av hest som er i strid med norsk lov, men som ofte møtes med både applaus og likes i kommentarfeltene. Og jeg stusser på hvor mange som slipper unna med å velge løsninger - både når det gjelder hold, behandling og trening - som gjør livet enkelt for oss, men utfordrende for hestene. Og når vi kombinerer disse faktorene: Hester som blir holdt på en måte som fratar dem muligheten til å utøve naturlig atferd, og vi i tillegg tillater oss å sitte igjen med en følelse av at vi har en lat/frekk/ulydig/vanskelig hest (stryk det som ikke passer), så har vi for lengst havnet et sted som er verdt å snakke om.

Sannheten er at hester fra naturens side har samarbeid som en av sine viktigste overlevelsesstrategier, og at i svært mange tilfeller gir de oss gladelig det vi spør om hvis de bare forstår spørsmålet. Sagt på en annen måte: Hester trekker vogner, de er ikke tapt bak dem...