Livet består av øyeblikk

Vi som er så heldige å ha hester i livene våre har gjerne mye pent å si om hvordan ridning kjennes for oss og hvor mye hestene gir oss. Håpet er at vi i fremtiden snakker vel så mye om hvordan ridning kjennes for hestene og hva vi gir dem tilbake.

Denne uken fikk jeg et behov for å ta to steg tilbake og gjøre en øvelse jeg anbefaler. En øvelse som heter hva er det vi egentlig snakker om nå? Bakgrunnen var en diskusjon som avslørte at tolkning av såkalte øyeblikksbilder fortsatt er utfordrende. For alle parter.

Når vi snakker om øyeblikksbilder i hestesporten er omkvedet gjerne at alle kan ha et uheldig øyeblikk - og det stemmer. Akkurat som vi alle kan ha et heldig øyeblikk. Men det er viktig å huske at summen av øyeblikkene utgjør selve livet. Ikke bare for oss, men for hestene våre. Derfor er de også verdt å snakke om.

Med dagens teknologi er vi ikke bare i stand til å fange flere av disse øyeblikkene enn før, vi er også i stand til å utvide dem. Slik fotografen Crispin Parelius Johannessen gjør, når han tar 60 bilder i øyeblikket (eller sekundet for å være helt presis). Og det som blir stadig klarere for meg er at det er begrenset hva vi faktisk er i stand til å oppfatte med det blotte øye. Det byr også på utfordringer at hjernen vår i praksis tolker alt vi ser basert på tidligere erfaringer. Og at det den får repetert mange nok ganger ikke bare oppfattes som normalt, men som objektivt sant.

Det er også verdt å merke seg at hestesporten oppleves veldig annerledes fra utsiden enn fra innsiden. De fleste av oss som er på innsiden er vant til er å putte et metallbitt i hestens munn, stramme en nesereim og å ri med pisk og/eller sporer. Men jeg kan ennå huske reaksjonen til mine to små nieser, da de så meg putte et bitt i munnen til hesten min for første gang. De fikk sjokk og lurte på om det gjorde vondt. Og jeg hørte meg selv si, nei da, han er vant til det. Selv om jeg godt vet at det ikke er sant. Han har kanskje lært å akseptere bittet, men jeg har ingen illusjoner om at han noen gang kommer til å «venne seg til det».

Men som ryttere venner vi oss fort til bruk av både bitt og andre hjelpemidler. Mange av oss fortsetter også å bruke utstyret vi er vant til uten å tenke noe særlig over det. Med mindre nedsatt prestasjon eller uønsket atferd tvinger oss til å revurdere. Men når vi kommer så langt har hesten som regel hatt utfordringer over lang tid, vi har bare ikke lagt merke til dem. Og det er typisk når hesten på ulike måter kommer i synlig konflikt med utstyret vi får det vi kaller uheldig øyeblikk.

Vi kan absolutt enes om at det er uheldig at hesten gaper, så bevegelsene i kjeven kommer i synlig konflikt med både bitt og nesereim. Men kan det kalles et uheldig øyeblikk?

Å ri med bitt er å ri med metall mot følsomme slimhinner, harde beinstrukturer og sårbare tenner. Som i seg selv stiller store krav til hvordan vi bruker det. Legg til nesereima, som vi ofte ynder å si at vi bruker for å sikre at bittet ligger mer stabilt og/eller gjør signalene våre tydeligere. Men det kan være verdt å spørre seg selv om dette er objektivt sant. Eller om det snarere er noe vi har fått repetert så mange ganger at hjernen vår har slått seg til ro med det er det.

Spørsmålet jeg synes vi skal stille oss litt oftere er om vi tenker at ubehag og smerte er ok, hvis det bare varer et øyeblikk?

Det faller meg tungt for brystet når vi avbilder hester som viser tegn til konfliktatferd eller har et såkalt uheldig øyeblikk i saker som egentlig er vinklet positivt. Ikke bare fordi det uunngåelig vil gjøre det enda mer krevende for folk å lære å lese hestens mer subtile signaler, men også fordi det alminneliggjør ubehag som en naturlig del av hestesporten. Saker som dette dukker fortsatt opp med ujevne mellomrom både nasjonalt og internasjonalt, og viser med all mulig tydelighet at det dessverre er et stykke frem til en sport der tøyler handler om kontakt, og ikke om kontroll.